Vi har ventet i en evighet på at Beetlejuice the Musical skulle banke tre ganger på West Ends dør, og akkurat når vi trodde alle håp om en overføring var døde og begravde, kom den veltende ut fra underverdenen (Broadway) og inn i Prince Edward Theatre. Sandormer snoer seg langs teatrets vegger, plinky plonky karnevalmusikk bråker, grønne og lilla lys skinner over publikum, og det ikoniske 'Betelgeuse, Betelgeuse' blinker foran forhenget. Nå som produksjonen endelig er her, sløser den ikke et sekund på å glede (og avsky) publikum. Det er showtime lenge før forhenget går opp.

Beetlejuice har hatt stor suksess på den andre siden (av dammen) – den 8x Tony Award-nominerte produksjonen startet sitt (dødelige) liv i Washington før den ble overført til Broadway og deretter til flere amerikanske turneer. Kultfavorittenn har eksistert en stund, men i motsetning til herr Juice's pust er produksjonen fortsatt frisk, med nikk til aktuelle hendelser og populære, moderne ikoner. West End-tilpasningen har også fordypet seg fullt ut i britisk kultur. Det er nikk til Matilda og Paddington, og Andrew Lloyd Webber får også en kort cameo – riktignok ikke like fordelaktig som den i Jamie Lloyds Sunset Boulevard…

Dette er ikke en scene-for-scene gjengivelse av 1988-filmen ("Vi avviker fra kildematerialet!" roper David Flynns Beetlejuice tidlig i forestillingen), men det er bare bedre for det. For det første er denne Beetlejuice til stede langt mer enn Michael Keatons eksorsist (tittelfiguren har bare 17 minutters skjermtid). Dessverre for Lydias mamma er hun død i denne versjonen (som så veltalende uttrykt i Lydias (Hannah Nordberg) sang 'Dead Mom').

Selv om manuset er endret litt – dårlig ledningsnett sender Maitlands (Waitress-kolleger David Hunter og Chelsea Halfpenny er gjenforent i livet (og døden) som det ulykksalige paret) inn i Beetlejuices rike, og Delia er nå en livscoach, ikke en skulptør – har showet beholdt alle de beste øyeblikkene fra filmen. Vi ser det døde fotballaget, en sekretær som røyker gjennom luftrøret, Bob gjør en kort opptreden, og vi får en lengre versjon av Banana Boat Song (Day-O) og Jump in the Line (Shake, Senora). Du vil definitivt ikke føle deg snurt.